Dette fotografiet har nå bare historisk interesse. Det viser anlegget til A/S Brandal Sildoljefabrik i begynnelsen av 1960-tallet. Til venstre på bildet, noe skjult bak det store sjöpakkhuset, ser vi den förste sildoljefabrikken fra 1928 og lengst til högre ligger den moderne og effektive fabrikken som bygdes under 1950-tallet. Ved kaia ligger fem selfangstskuter og venter på tur for å losse fangsten. Til venstre, noe sör for skutene, ligger et skip som laster mel. Det er mulig å identifisere to av skutene: "Fangstmand" fra Brandal og "Veslekari" fra Vartdal. Driften ved A/S Brandal Sildoljefabrik opphörte i 1972.

Det var på dette området - som bare er omtrent 220 meter langt - at den pelagisk fiske- og fangstperioden i Brandal hadde sin landbaserte vugge og det var også her som foredlingsanlegg for fisk og fangstprodukter etter hvert vokste opp. Peter S Brandal var drivkraften. Han var tidlig på plass da han som den förste lot bygge Minnabuda og noe senere også et eget seloljedamperi.

I Yttre Brandal blei det etterhvert bygget mange sjöbuder. Her fikk flere sjölredere egne redskapshus. Regner vi fra sentrum av bygda der Riisbuda sto og nordover til Liset lå: Sigvaldbuda, Johanbuda, Huldabuda, Minnabuda, Havfrubuda, Polenbuda, Rörenbuda og så lengst mot nord, Anders O. Lillebö si sjöbud.
Av de förste små sjöbudene fra pionertida er det nå - i 1999 - bare tre som står igjen: Havfrubuda samt Polenbuda og Rörenbuda. Da dette fotografiet blei tatt eksisterte også Johanbuda og Huldabuda. Disse to budene knustes av orkanen i januar 1992. Der står i dag to nye sjöhus. Den gamle Huldabuda kan vi imidlertid se helt til venstre på fotografiet..

Etter at Minnabuda brant, lot Peter S. Brandal bygge det staselige sjöpakkhuset som vi ser til venstre på bildet. Det sto ferdig i 1916 og med sine seks etasjer fikk det fikk naturligvis det passende navnet: Storebuda.
Etter hvert som foredlingsvirksomheten öket og med den behovet bygninger, blei det bygget flere hus på dette området. De fikk ofte navn etter bruken: Barakka, Fabrikken, Damperiet, Smia, den dieseldrivne kraftstasjonen som på folkemunn fikk det fine navnet Samson - dampsentralen eller Fyrhuset og Ytre damperiet.
Fra begynnelsen var det flere som eide deler av det fotograferte området og det er fremdeles mulig å se litt av områdets suksessive utvikling gjennom å betrakte kaianlegget fra sjösida.

I nedgangstida etter förste verdenskrig, fikk flere av sjölrederne i Brandal ökonomiske problem. For å klare vanskelighetene slo mange seg sammen i 1925 og dannet A/S Brandals Ishavsrederier. Dette selskapet disponerte den delen av området som ligger lengst mot nord, såleis til högre på fotografiet.

Samme år, i september 1925, blei også firmaet A/S Söndmöre Sælfangere dannet med Peter S. Brandal som störste aksjonær. Dette selskapet overtok den sydlige delen av området, et område som tidligere i hovedsak hadde tilhört Peter S. Brandal.
I mars 1927 fusjonerte så Brandals Ishavsrederier med Söndmöre Sælfangere. Den förste sildoljefabrikken blei startet av Söndmöre Sælfangere. Nedgangstida blei imidlertid så langvarig og krisen så dyp at også Söndmöre Sælfangere fikk gå i likvidasjon. Det skjedde i januar 1932.

Rekonstruksjonen av selfangstnæringa i Brandal etter at Söndmöre Sælfangere gikk i likvidasjon, medförte at firmaets store fangstflåte blei fordelt på mange nye aksjeselskap mens den landbaserte virksomheten i juni 1932 blei overtatt av et nydannet firma, A/S Brandal Sildoljefabrik. Dette selskapet blei samtidig eier av det område som vises på fotografiet - og sköyta "Gunhild". Peter S. Brandal og Albert Hovland eide sammenlagt aksjemajoriteten i selskapet - ca 2/3 deler av aksjene - og Martin Karlsen de resterende. Peter S. Brandal sine aksjer blei seinere overtatt av Peter S. Brandal´s yngste sönn, den velkjente ishavsskipperen Peter P. Brandal. Som nevnt tidligere opphörte driften ved anlegget i 1972 og selskapet blei opplöst i 1974.

I dag er det stort sett bare betongskelettet etter den nye sildoljefabrikken som står igjen, resten av området ligger öde og forlatt.