"Gunhild" var ei fin lita skute, snaue 63 fot lang og 18 fot brei. Hun var en trofast sliter som ikke gjorde så mye vesen av seg. Skulle det overhode være mulig å etablere et personlig forhold til ei skute så må min relasjon til "Gunhild" kunne betegnes som personlig. Helt fra jeg blei så stor at jeg kunne stå på egne bein og nå opp litt over vinduskarmen i soveromsvinduet i huset til mine morforeldre der vi bodde på den tida, var det en fast punkt på sjöen som jeg fokuserte blikket mot - böya der "Gunhild" låg fortöyd når skuta ikke var i bruk. Etter det jeg kan forstå låg "Gunhild"-böya på omtrent samme plass som "Minna"s böye tidligere låg.
"Gunhild" var opprinnelig rigga som galeas eller ketch og på dette bildet som er tatt av en ukjent fotograf, ser vi skuta ligge ved iskanten i Vestisen.
I begynnelsen blei vekselvis "Gunilde" og "Gunhild" brukt som navn på skuta. Grunnen til at to forskjellige navn blei brukt var kanskje at det i "gammel tid" iblant forekom at h före vokal var stum. Fra min barndomstid kan jeg for eksempel huske at det var noen eldre personer som uttalte min mors navn Hilda som Ilda.
I 1933 fikk "Gunhild" kjenningsbokstavene LIGN og i mange år hadde skuta nummer M 79 HD i fiskeriregistret. Vi forsökte - kanskje av nostalgiske grunner - i det lengste å få beholde fiskerimerket for "Gunhild", men til slutt var det bare å kapitulere. Til min glede kan jeg imidlertid konstatere at museumsskuta "Aarvak" har fått beholde sitt gamle merke - M 8 HD.
"Gunhild" blei bygd på Halsnöy i Sunnhordland. I Gravdalsboka er byggeåret oppgitt til 1893. I skipsregistret står 1895 og far min sa alltid at dei to var årsbarn. Etter det skulle "Gunhild" således også ha et tredje byggeår - 1896. "Gunhild" var ihvertfall så godt som ny da Ole S. Brandal - eller Hau-Ole som han blei kalt - kjöpte skuta i 1896. Skuta blei seinere solgt til Johan H. Brandal - Saudebö-Johan. Johan debuterte som ishavsskipper ombord i "Gunhild" da skuta i 1903 gjorde sin förste ishavstur.
I 1906 skaffet Saudebö-Johan seg ei nybygd skute - "Isrypen" - og omtrent samtidig blei "Gunhild" overtatt av min morfar, Peter S. Brandal - Hau-Peter eller bare Peter S som han som ofte blei kalt. Den firmagruppa som Peter S var med å starte beholdt "Gunhild" i hele 67 år, fra 1906 til hösten 1973 da skuta for siste gang forlot Brandal.
"Gunhild" var ishavsskute i tolv år - fra 1903 til 1914 - og den siste turen satte dessuten definitivt stopp i isen for seilskuter uten motor. "Gunhild" blei den siste. I 1906 gjorde "Gunhild" to turer i isen. Den förste turen det året da hun samfangstet med fire andre skuter, var en av dei korteste fangstturene noensinne fra Sunnmöre. Dei fem skutene - "Havfruen", "Sjöblomsten", "Rapp", "Isrypen" og "Gunhild" - seilte sammen fra Ålesund den 28. april og alle kom hjem med full last allerede den 23 mai. (Ref. nr 1) Sannsynligvis gjorde "Gunhild" to ishavsturer også i 1912. Som ishavsskute hadde hun disse fem skipperne:
At skuta også var velkjent langs kysten fikk jeg erfare da jeg var med "Gunhild" på den förste bergensturen etter ombygginga i 1948. Godt lasta med skinn glei skuta inn til Rieber-bua i Vågen. Etter ei lita stund kom en noe forbauset mann fram i vindedöra i förste etasje. Så fikk han etter et par sekunder klart for seg at det virkelig var "Gunhild", hvorpå han med ett smil sa: "Nei men - er det ikke gamle "Gunhild"!. Deretter tok det ikke lang tid för det var folk i både vinduer og vindedör som hilste igjenkjennende på den fine skuta - ja, for "Gunhild" var virkelig staselig og fin på den bergensturen.
Da "Gunhild" på sin alders höst forlot Brandal, protesterte hun - högt og tydelig. Det blei nemlig stort motorhaveri med vridd veivaksel på en av dei förste turene med nye eiere. Det motorhaveriet beseglet "Gunhild"s endelige skjebne.
Jeg så skuta en siste gang i juli 1973, like för vi reiste fra Brandal den sommeren. "Gunhild" blei solgt i september det året. Etter maskinhaveriet lå hun under hösten lenge uten tilsyn i Ålesund. Og da gikk det fort utfor med skuta. Like over nyttår i 1974 kom jeg til Sunnmöre en kort tur. Da gikk jeg langs kaiene på sörsida i Ålesund en dag og så etter henne. Men da var det for seint - "Gunhild" var borte for alltid. Seinere fikk jeg vite at folk frå firmaet Ödegaard Berging hadde senket "Gunhild" på djupt vatn, nord for Flatholmen.
Dette fotografiet av "Gunhild" i böya, viser henne etter den siste ombygginga i 1948 hos Martin Ulstein på Ulstein Mekaniske Verksted. Da fikk hun helt nytt overbygg og ny maskin - en tosylinders Union semidiesel på 100 hester. Samtidig fikk skuta hydraulisk vinsj istedenfor den gamle som blei drevet av en liten oppfyringsmotor.
Men tida fra 1914 - da hun for siste gang firte seila som ishavsskute - og fram til ombygginga i 1948 var på ingen måte begivenhetslöse år for "Gunhild". Etter ishavstida fikk hun ganske snart sin förste motor, en 12 hesters oppfyringsmotor av merket Alpha. Det gikk naturligvis ikke fort for "Gunhild" med den maskinen. Det blei skjemta litt med at om du så "Gunhild" runde Tueneset på vei mot Brandal i motvind med den motoren, hadde du tid til både å spise middag og kvile litt etter maten för skuta kom til kaia i Brandal. Den svake Alpha-motoren blei seinere utbytt mot en noe kraftigere oppfyringsmotor.
Brandal Sildoljefabrik overtok "Gunhild" i 1932 og far fortalte at skuta var i dårlig kondisjon da han fikk nærmere kontakt med henne. Skuta hadde bland annet blitt brukt til å frakte stein til kaia og flere av dekksbjelkene var skadet, dekket nedsunket på noen plasser og "Gunhild" var totalt sett rett nedkjört. I 1933 blei "Gunhild" grundig reparert i Hjörungavåg. Da blei hun dessuten forhöyd omtrent en fot akterut samtidig som hun fikk flere nye dekksbjelker og delvis ny hud. Dekket blei reparert og skuta fikk også nytt overbygg. Noen gang rundt 1938 fikk "Gunhild" installert sin tredje motor. Det blei en moderne og elegant Deutz diesel. Deretter gikk skuta i mange år i fraktfart langs norskekysten med Alfred Gamst som skipper. Hans sönn - Magnar - var med som mannskap noen år etter at han var konfirmert 1938. Som tredje mann ombord på den tiden var den velkjente gamle ishavsskipperen Ole Eiken. Magnar fortalte meg at noen gang hösten 1939 var han med da "Gunhild" frakta 90 tonn kull i ei last fra Ålesund til Brandal Sildoljefabrik "Det var ikke mange tommer fribord igjen da vi forlot Ålesund og da vi kom til fabrikken var det bare å bite sammen tennene og sakte men sikkert skyfle i mål etter mål som deretter blei vinsja på land - det var tunge 90 tonn må du tro". Sommeren 1940 var Magnar med på sin lengste tur med skuta - frå Ålesund til Oslo med hermetikk. På vei nordover igjen fikk dei på Stadthavet en krass påminnelse om at det var krig, da kom "Gunhild" fram på ei hornmine som dreiv midt i leia.
Etter den siste ombygginga i 1948, gikk "Gunhild" lenge i fraktfart med Johan Kristian Brandal som skipper og Severin S. Brandal som maskinist. En gang holdt det på å gå riktig galt - under et uver med minimal sikt gikk "Gunhild" så ordentlig på grunn et sted sör for Stadt at mannskapet var nödt til svömmende å forlate skuta. Det gikk imidlertid bra, skuta glei av grunnen og da uveret ga seg, kunne en mann som gikk ut med motrobåt slepe "Gunhild" i havn.
I åra like etter krigen, var det mange små frakteskuter av samme störrelse som "Gunhild" som gikk i fraktfart på kysten. Etterhvert blei disse skutene utkonkurrerte av större og mer hensiktsmessige fartöy.Etter hvert gikk dessuten mye av transportene frå dör til dör med biler. Da blei det dårlige tider for mange frakteskuter, så også for "Gunhild". Hun forsökte seg noen år som hjelper under sildefisket og innimellom blei det sporadiske frakteturer, for eksempel med sildemjöl, salt, selskinn til Bergen og laster til Sverige med fisk som skulle bli lutefisk. Men da såvel silda som selfangsten til slutt helt forsvann som grunnlag for drift ved Brandal Sildoljefabrik, var det bare spörsmål om tid för "Gunhild" måtte takke for seg. Dessverre. Uttrykk som "verneverdige skuter" var ikke så aktuelle på den tiden, ihvertfall ikke for anonyme slitere som "Gunhild". Laurits S Brandal blei den siste brandalsskipperen på "Gunhild". Han fikk dessuten den lite stimulerende oppgaven i 1973 å overlevere skuta til nye eiere.