Stålskuta "Polaris"


Nyskuta "Polaris" gikk av stapelen hos A.M.Liaaen i Ålesund våren 1950 og hun gjorde sin förste tur til New Foundland fangstsesongen 1951.
"Polaris" var den förste spesialkonstruerte selfangeren av stål som blei bygd ved et norsk verft. Platetykkelsen på de mest utsatte delene av skrovet var hele 25 mm. En av flere nyheter ombord var den innbygde og oppvarma utkikstönna som du kan se i formasta. Skuta kunne manövreres fra tönna og slike tönner blei etterhvert standard på de mange norske fangstskuter. "Polaris" störste lengde var opprinnelig 151,5 fot / 46,2 m. Lengden mellom pp var 39,7 m, bredden på spant 8,5 m og dybden i riss 4,5 m. Den förste motoren til "Polaris"var en firetakts MAN-dieselmotor på 900/1200 hk. "Polaris" var rund i formen og aulet seg derfor godt fram i isen. Skuta hadde dessuten vridbar propeller med kraftige isfinner til beskyttelse, noe som viste seg å være en suksess ved gang i isen. "Polaris" blei senere forlenget og da tapte hun noe av sin opprinnelige smidighet ved gang i isen.





Dette bildet av "Polaris" er tatt etter at skuta var forlenget. Jeg fotograferte det en sommerdag 1970 da skuta som var utrustet for loddefiske, lå ved kaia til Brandal Sildoljefabrikk.

Da skuta gjorde sin siste fangsttur til Newfoundland i 1974 så hun ut som på dette fotografiet. Kort deretter gjennomgikk "Polaris" en gjennomgripende ombygging. Da fikk hun blant annet shelterdekk, nytt overbygg og ny maskin - en Wichman-diesel. Det var "Polaris" sin tredje og siste hovedmotor.

Fotografiet av "Polar Boy" som ligger sist i denne serien, viser skuta etter den siste ombyggingen.








Det neste fotografiet er tatt fra tönna på ei anna Brandalsskute - sannsynligvis "Jopeter " (Ex "Brattegg") - da "Polaris" var på heimvei fra Grönland. Bildet er fra begynnelsen 1950-tallet, således för "Polaris" blei forlenget.


Her ligger "Polaris" i isen ved Grønland. Fotografiet er tatt av en ukjent fotograf en av de förste somrene da skuta var chartret av danskene som forsyningsskip til de danske basene på Austgrønland.
Den første charterturen til Grønland gjorde "Polaris" sommeren 1951, bare et år etter at hun gikk av stapelen hos A.M. Liaaens skipsverft i Ålesund.

Disse turene var deretter årvisse så lenge danskene manglet egne fartøyer som passet for oppgaven. Fra og med at "Kista Dan" blei satt inn som forsyningsskip, minsket etterspørselen av norsk tonnasje. Den siste turen for dansk regning gjorde "Polaris"i midten av 1960-tallet.






"Polaris" har bytt navn tre ganger etter att hun forlot Brandal for godt. Først blei hun omdöptdöpt til "Aurora". Deretter fikk hun navnet "Geo Boy" og som hennes aller siste navn valdes "Polar Boy". Om ikke navnet "Polar Lady" allerede var opptatt, skulle det kanskje ha vært en tanke å gi skuta dette navnet i femtiårspresang år 2000. Nå vel, det blei ikke så.
Jeg tar med et bilde som viser skuta med nytt navn i sitt rette element. Det er litt vanskelig å kjenne igjen skuta på grunn av shelterdekket, det nye overbygget og helikopterdekket lengst akterut. Hun har fått nytt skorsteinsmerke også. Men ser du på den meget spesielle og velkjente utkikstønna og den karakteristiske bauprofilen, da er det ikke tvil - det er gamle "Polaris" som gjemmer seg under skalet.

Bildet er tatt i isen ved Spitsbergen sommeren 1998 da skuta var på en kort ekspedisjonstur i E.A.Nordenskiölds kjölvann med betalende passasjerer. Det var planer på en tur med "Polar Boy" til Svalbard sommeren 1999 også, men jeg vet ikke om den turen blei av.


Etter de opplysinger som jeg har, gikk det deretter fort utfor for den en gang så fine stålskuta. Det blei gjort noen forsøk på å få den i drift igjen. Men det gikk ikke å ordne og "Polarboy" som skuta hette nå, blei til til slutt liggende - mer eller mindre som vrak og uten kompetent tilsyn - nord i Skjervøy. Det gikk så langt at skuta sogar holdt på å gå til bunns der midt i havna. Da blei også den verdifulle hovedmotoren, den en gang så fine Wichman-dieselen, ødelagt. Skuta blei etter dette haveriet dessuten et lokalt irritasjonsmoment. Den solgtes til slutt til Danmark for å hugges opp. Det fartöyet som sommeren 2004 fikk oppgaven å bogsere "Polarboy" til Frederikshavn var tråleren "Sør Troms"- den var også solgt dit for opphugging. Bogseringa gikk greitt sørover langs norskekysten, men da slepet kom til Lista, fikk "Sør Troms" motorproblem og reddningskrysseren "Ægir" fikk bogsere slepet inn til Egersund for reparasjon.

Akkurat den dagen det sto om dette motorstoppet og bogseringa i avisa Nordlys, gikk jeg av en slump inn på Internet og fant fölgende braskende overskrift på nyhetsplass i avisa: "Trøbbel til siste slutt for "Polarboy"". Der sto også skrevet litt om all den ergrelse for lokalbefolkningen i Skjærvøy som denne en gang så velskjötte og framgangsrike sunnmörske ishavsskuta hadde forårsaket. Ja, ja slik kan det gå - jeg dro meg til minnes det gamle ordtaket: Skyt ikke på pianisten!


Dette bildet som jeg har fått fra NSSR viser reddningskrysseren "Ægir"
på vei inn til Egersund med slepet.


Da vi gjennom den aktuelle artikkelen i avisa Nordlys fikk vite at "Polaris" nå definitivt hadde kommet til veis ende, handlet vi fort. "Vi" var en liten gruppe ishavsentusiaster i Brandal - Ole Christen Røren, Johannes Alme og jeg - Jostein Hovland - som bestemte oss for å forsøke å redde en karakteristisk del av "Polaris" til Ishavsmuséet i Brandal. Valget var ikke vanskelig - det blei naturligvis en del av formasta med den fine tønna. Som tenkt så gjort. Jeg satte meg i bilen sammen med eldstegutten Tore og dro til Frederikshavn via Gøteborg. Og der lå skuta og ventet på sin skjebne ved siden av "Sør Troms". Tore oppdaga den karakteristiske tønna allerede da ferga var på vei inn i havna.
Dagen etter hadde vi så en kort overlegning, eller forhandling med Jens Christian Möller som var en av eierne, om det skulle være mulig å redde tönna til muséet. Resultatet blei at vi fikk tönna og masta ned til godset mot at vi betalte en forsiktig nedmontering. Tilbudet blei akseptert på stående fot som det heter - og tönna var redda! Deretter gikk Tore og jeg ombord i skuta og tok et siste farvel.

Det kjentes uten tvil litt vemodig, ikke minst for meg kanskje som hadde fulgt "Polaris" helt fra de første skissene kom på tegnebordet hos A M Liaaen og deretter til den omfattende prosjekteringa som fulgte. Da blei forskjellige alternativ til skrog og arrangemang diskutert og nøye vurdert. Etter sjøsettinga fulgte det omfattende arbeidet som skulle gjøres før skuta blei ferdig for prøvekjøring - og til slutt leveranse. Så kom dei gode åra da det viste seg at "Polaris" fullt ut motsvarte forventningane og krava på ei riktig god ishavsskute - - -

Men så kom til slutt også den triste dagen da min morbror Peter P Brandal, skipper og deleiger og min far, Albert Hovland, som også var deleiger, ville snakke med meg. Dei meinte begge to at det ville være fornuftig å selge skuta og investere pengene i Brandal Sildoljefabrik A/S. Noe investeringskapital fra den tredje deleigeren i det selskapet for å skaffe nödvendig nytt prosessutstyr til fabrikken, kunne dei nemlig ikke regne med. Han hadde alle sine ökonomiske interesser i en konkurrerende virksomhet.
Dei spurte hva jeg mente om eventuelt å selge skuta og mitt svar blei at om dei to etter mange betenkeligheter hadde vurdert dette som ei akseptabel løysing for å skaffe nödvendige midler til fabrikken, så hadde ikke jeg noe å innvende.

Vel, dette var mine personlige refleksjoner og et lite historisk tilbakeblikk - nå hadde vi ei mast med tønne som snart skulle ligge på kaia i Frederikshavn. Den skulle transporteres til Brandal og akkurat da hadde vi ingen som kunne hjelpe oss med den saken. På vei til Brandal skulle masta dessuten passere tollere og andre avgiftsfokuserte myndigheter. Men med god innsats fra Rören og Alme som resulterte i velvillig sponsring fra flere bedrifter og ideelt arbeid av mange personer har masta kommet vel fram til Brandal. Ja, den har dessuten blitt både blestret og malt og står nå reist like ved Ishavsmuséet.


Polaristönna på plass ved Ishavsmuséet i Brandal


Dette bildet av "Sör Troms" og "Polarboy", ex "Polaris", tok Tore fra ferga i Frederikshavn.
Dei to skutene er på vei inn i resirkulasjonsprosessen for å bli stål igjen.


"Gull-klumpen" som vi så den i Frederikshavn like för vi reiste hjem etter det vellykkede besöket.


(BACK TO BRANDAL)