Den förste fangstekspedisjonen fra Sunnmöre som skulle overvintre på Grönland blei sendt i 1905 med sköyta "Idræt" som imidlertid forliste i isen för ekspedisjonen kom fram.

Den neste fangstekspedisjonen var "Floren"-ekspedisjonen som overvintret på Austgrönland 1908-09. Severin Liavåg fra Brandal var skipper og Adolf Brandal bestmann/styrmann. Adolf Brandal fikk ta over ansvaret for ekspedisjonen da Severin Liavåg og ekspedisjonens yngstemann, Johan A. Hareide, begge to gikk gjennom isen og omkom. Adolf Brandal sin dagbok fra turen tilhörer nå den klassiske litteraturen fra fangstlivet på Nordaustgrönland (2). Ekspedisjonen var fordelt på to stasjoner som de lot bygge, den ene ved Kapp Wynn i "Kopperneshuset" og den andre ved Kapp Borlase Warren i en jordhytte "Borganes". "Borganes" ligger omtrent to og en halv mil sör for Kapp Wynn. I "Borganes" overvintret tre av ekspedisjonens medlemmer noen måneder men hovedstasjonen var stasjonshuset ved Kapp Wynn som ligger omtrent på 74,5 grader nordlig bredde.

Den tredje fangstekspedisjonen overvintret på Grönland 1909-10. Den kom også fra Brandal,
"7de juni"-ekspedisjonen med Vebjörn Landmark som leder. Ekspedisjonen var fordelt på to stasjoner. De plasserte en fangststasjon, "Kap Mary"- huset på Claveringsöya. I Germaniahamn på Sabine öya bygde de dessuten en jordhytte og der lå også ekspedisjonens skute under vinteren. "7de Juni"-ekspedisjonens stasjoner lå omtrent på samme breddegrad hvor "Floren"-ekspedisjonen hadde operert året för. I mai mistet de en av sine kamerater, da döde Henning Indrevik. Vebjörn Landmark skrev dagbok under turen, likeså Martin Björlo. Vebjörn Landmarks dagbok er publisert (6).

Det fins ikke lenger norske fangstmenn som overvintrer i de små fangsthyttene på Nordaustgrönland. En av de siste overvintrerne var John Berg fra Foldereid. Han var bare 21 år gammel da han overvintret alene på Hoelsbu i Moskusoksefjorden sesongen 1958-59.
Noen av de gamle norske fangststasjonene blir imidlertid holdt vedlike på frivillig basis eller også ved hjelp av den danske sledepatruljen Sirius som bruker noen av stasjonene.

Det fins en meget utförlig dokumentasjon om norske fangstmenn og fangststasjonene på Nordaustgrönland i Peter Schmidt Mikkelsens bok: Nordöstgrönland 1908-60 - Fangstmandsperioden (8).

I begynnelsen av 1930-tallet blei det etablert norske stasjoner også på Söraustgrönland. De lå i området rundt Lindenowfjorden og Storfjorden, således mellom ca 60,5 og 63,7 grader nordlig bredde. Peter S. Brandal var også her en av de som tok initiativet. Hensikten med de sydlige etableringene var hovedsaklig å skaffe landbaserte stasjoner for den norske fiskeflåten.
Da tvisten mellom Danmark og Norge om retten til Nordaustgrönland ikke kunne löses, blei tvisten forelagt Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Norge tapte den saken.
Dette medförte at Norge også avviklet sine interesser på Söraustgrönland. Norges rett til disse sydlige etableringer blei dog ikke prövet i Haag ettersom både Norge og Danmark trakk tilbake sine klager til domstolen den 18 april 1933 angående Söraustgrönland.